Av Rolf M Bakken for www.3atlet.no

Tittelen er ikke hentet helt ut av intet og har en dobbelt betydning. Som så mange andre som tilbringer time etter time på sykkelsetet og sluker mil etter mil med joggesko på bena, har også undertegnede laget sin helt egen spilleliste på IPod’en. På min spilleliste finnes flere kjente soundtracks fra typiske heltefilmer som Rocky, Indiana Jones, Superman, Star Wars, og Top Gun som klinger mildt i øret og holder meg med selskap i lange timer mens jeg visualiserer meg selv som den store helten og svinger pisken over meg selv. Jeg bryter barrierer, redder dagen, og sykler eller løper inn i solnedgangen. Er det et fly? Er det en fugl? Nei, det er en Ironman! 

Men inne i mellom all denne pompøse heltedramatikken finnes også roligere musikk og 8-9 minutter er viet til John Williams’ soundtrack fra Forest Gump. Alle husker vel de fantastiske løpescenene fra filmen hvor Forest Gump krysser USA og opplever alt hva moder natur kan by på av vær, vind og eventyrlig landskap mens han sakte men sikkert legger under seg et vakkert kontinent utelukkende bevæpnet med et par slitne joggesko. Inspirerende bilder og naturopplevelsene er ikke ulike mange av de vi kan oppleve her på berget.

Melodien fra den filmen har ofte vært et passende bakteppe på lange sykkelturer under en krystallklar himmel hvor trærne speiler seg i stille skogsvann og landeveien snor seg mellom enger med gressende kuer og skaper bilder som er som hentet rett ut av norsk sæter-romantikk. Life is truly like a box of chocolates og, i dette tilfellet, noen ganske så nydelige sjokoladebiter. Når man da gjennom noen lange vintermåneder sitter på rulla i gangen og studerer tapetets ensformige mønster er det lett å bare lukke øynene og drømme seg bort til den samme musikken.

Men intervaller og styrketråkk trenger noe mer heftig enn strykekvartetter fra svulstige Hollywood-epos, og ZZ Top, Bon Jovi, Van Halen, og Alice Cooper hører også med når man skal trå til litt. Dog blir ikke omgivelsene mer inspirerende og det er lett å glemme hva man egentlig driver med og la musikken ta overhånd. I slike øyeblikk er det også lett å glemme at en sykkel montert på en rulle ikke nødvendigvis er beregnet på altfor mange gymnastiske øvelser fra han som sitter oppe på. Så også i dette tilfellet en mørk tirsdags ettermiddag i februar.

En økt med intervaller sto på programmet og etter en god, lang oppvarming var det på tide med litt seriøst pedalarbeid mens 80-tallsrockere med puddelhår løp i gang noen herlige bassriff på øret. Bikkja, som for lengst har vent seg til at sykling innendørs med en rødfjeset rytter som peser innbitt og presser terskelverdier ikke innebærer noe for ham, lå og snorket på gulvet og lot fatter’n holde på med midtlivskrisen sin i fred.

Lite ante vel den stakkars hunden at han snart måtte bråvåkne fra sin slumrende tilstand for å sette personlig rekord i stille lengde uten tilsprang.

Midt i tredje intervalldrag, der hvor melkesyren har tatt godt tak, men fortsatt er til å leve med, dro Jon Bon Jovi gang med Livin on a Prayer. Undertegnede dro også til litt ekstra med en omdreiningshastighet på 90 + og fant plutselig ut at litt luftgitar med styret som gitarstrenger kanskje lot seg gjøre. Kort var veien fra ide til handling og glemt var alt man har lært om korrekt sittestilling, avslappede skuldre og en kropp i perfekt balanse.

Midt i en lynrask gitarsolo med en puls som nærmet seg 90 % av max var balansen alt annet enn perfekt og selv en Tacx Sykkelrulle har sine begrensinger hva angår stabilitet. Fysikken i dette er ganske enkel. X antall kg kroppsmasse settes i (u)rytmisk, hurtig bevegelse fra side til side og fram og tilbake, mens den nedre delen av nevnte kroppsmasse er fastkoblet til et par pedaler som går opp og ned i høy hastighet. Dette utgjør en kombinasjon av energi som ikke lar seg stoppe. Kroppen tok overbalanse, gitaren måtte kastes til side, og den ene foten ble rykket ut av pedalen for å følge resten av benet som var på vei bak, opp og over sykkelen. Jeg gikk i gulvet med et brak, bommet så vidt på bikkja som så vidt rakk å kaste seg i dekning. I farten tok halen hans med seg en vase med en tørr blomst i som siden var å finne i to deler. Sykkelen ble stående på rulla, mens jeg lå på gulvet og lurte på hva f…… skjedde!

Bikkja sto på trygg avstand og så på meg med et blikk som tydet på at han lurte på det samme.

Jeg lå og sprellet på terrakotta flisene i en dam av svette, tok en rask evaluering av skadeomfanget og fant ut at bortsett fra vasen var både jeg og sykkelen like hel. Kanskje sett bort fra en raskt voksende følelse av å ha satt ny rekord i; av alle de dumme ting det går an å finne på, må dette… osv… osv…

Som en voksen ansvarlig syklist tar jeg alle forholdsregler ute på veien. Jeg er ikledd lett synlige klær, overholder alle trafikkregler og holder meg unna de mest trafikkerte veiene. Så, når jeg først skal kjøre meg av skjer det med sykkelen fastmontert på en rulle inne i mitt eget hus?!

Stupid is what stupid does sa moren til Forest Gump, og beriket med denne nye lærdomen i trafikksikkerhet og sykkel satte jeg meg opp på sykkelen igjen og tråkket i gang i litt mer moderat fart. Hendene var godt plassert på styret og albuene hvilte trygt på tempobøylen. For framtiden holder bikkja seg på trygg avstand når jeg setter meg på sykkelrulla og jeg prøver å være til stede i nuet og ikke la musikken ta overhånd. Skjønt, Bernard Hinault sa en gang at man ikke skal holde hardere i styret enn man gjør når man spiller piano. Kanskje litt luftkeyboard går an når Queen spiller opp med Bohemian Rapsody?

Rolf M Bakken og seg selv: Jeg er en av de mange gryende triatleter på 40+ som også er ivrig leser av 3atlet.no og nybakt medlem av Oslofjord Tri. Jeg har drevet med triathlon i noen få år og i år har jeg to mål med sesongen og det er henholdsvis å debutere på ironman-distansen i Barcelona og å ta igjen og passere en og annen syklist med platehjul. Hva angår ambisjoner ut over det nøyer jeg meg med å holde bredden og fylle opp resultatlisten.