Jeg må ærlig innrømme at jeg synes triatlon til tider er selve essensen av all harmløs tåpelighet og meningsløshet. Vi er streng tatt en gjeng med senete mennesker i alt for lite og tettsittende klær, som verken kan sykle, svømme eller løpe. Så da gjør vi likeså godt alt sammen. På en gang. Iført noe som i beste fall kan passere som undertøy. Og på toppen av det hele definerer vi triatlon som et ”verdivalg” her i livet. Som om det handlet om et sett av verdier og leveregler, som om det å drive med triatlon er likestilt med å konvertere til katolisisme. Jesus ville spydd.

I seg selv er hele triatlon-kulten for meg en utømmelig kilde til fasinasjon. Bare tanken på at en ellers realitetsorientert og velutdannet akademiker fra et forholdsvis møblert hjem (les: u.t.) kan komme til den åpenbare konklusjonen om at en veldig rar hjelm kan kompensere for manglende sykkelferdigheter, er på så mange nivåer grensesprengende. At vi setter merkelappen ”IRONMAN” på en glattbarbert mann på 60 kilo i bikini med en blomsterkrans rundt halsen, er på grensen til hysterisk. Det er i alle fall ganske ”camp” - i et miljø der de fleste mannlige utøverne mener at triatlon gjør dem til over gjennomsnittet ”macho”. Knis.

Men jeg har satt #stolt på dette. Så hva er det som gjør meg stolt av å drive med denne rare idretten? Svaret er enkelt. Vi skiller ikke. Triatlon er triatlon. Om distansen er 250-10-5 eller 3800-180-42, så stiller du i en triatlonkonkurranse. Slotter til Norsman gis ut på loddtrekning, ikke seeding. Og det er INGEN (gud forby) som har tatt ordet dame-triathlon, kvinne-triathlet, eller handicap-triatlon i sin munn. Måtte det forbli sånn. Av alle merkelige debatter som har rast på forumene rundt omkring, har det så vidt jeg vet aldri vært tatt til ordet for at kvinner ikke kan gjøre mer enn en halv iron-distanse og at dersom du mangler du et bein, så må du stille i egne konkurranser.

Ja noen er raskere enn andre - thats the name of the game.  Men ingen nekter deg i å prøve å komme til mål. Eller stille til start. På lik linje og like vilkår.   

Å være del av et fellesskap og en idrett der dette er grunnholdningen, er det som gjør meg stolt.