Søndag 25. august var jeg så heldig å få være med på det første Trondheim Triatlon. 140 startplasser ble lagt ut på nettet 1. november i fjor, og allerede dagen etter var løpet fulltegna. Jeg var blant de som ikke trengte lange stunda på å bestemme meg for dette. Tenk – å få svømme sammen med mange andre fra Munkholmen og inn til Trondheim sentrum!

Av ulike årsaker stilte ikke alle 140 opp når det kom til stykket, men 90 deltakere fullførte løpet i strålende sommervær – av disse var 82 med på olympisk distanse. Resten var med på såkalt maratondistanse (750+33,4+8).

Et par passasjerbåter tok oss ut til Munkholmen, der vi fikk et kvarters tid til prat og oppvarming før vi vassa ut fra stranda og la på svøm innover mot land. Pirbadet var målet, både for svømminga og de andre etappene. Med det strålende været vi fikk, var det iallfall ikke vanskelig å styre seg fram korteste veg dit, sjøl om vi nesten ble blenda av sola. Det var satt ut tre store bøyer vi skulle svømme forbi. I tillegg hadde vi Tyholttårnet rett foran oss. Men fort gjort var det ikke – spesielt ikke med min trege brystsvømmeteknikk. 

Da jeg hadde kommet til den gule bøya midtvegs, der deltakerne på maratondistansen starta, spurte jeg en kar som svømte ved sida av meg hvor lang tid vi hadde brukt – jeg så at han kikka på klokka. Tjueto og et halvt minutt, svarte han. Oj, det var lenge – jeg som hadde håpa å gjøre unna svømmeetappa på maks 40 minutt!

Kanskje hadde jeg tatt det vel rolig, så jeg prøvde å kjøre opp farten litt. Været var strålende, bare noen få snille krusninger på vatnet var å se, sola steikte merkbart i fjeset og jeg passa på å ha stø kurs mot tårnet. Noe til høgre, inne i byen, så jeg naturligvis Nidarosdomens tårn tydelig. NTNUs velkjente silhuett på Gløshaugen like så. Jeg begynte nok å merke at en såpass lang tur i 13 grader kaldt vatn er ei temmelig kjølig affære. Men dèt var jeg forberedt på, godt kledd som jeg var, både med ulltrøye og sokker under triatlondrakta og våtdrakta.

Da jeg passerte den siste bøya, regna jeg med at tre firedeler var gjort, og at det sto mindre enn 400 m igjen. Det blir maks 300 svømmetak, tenkte jeg, og begynte å telle. Jeg så at den ene løperen etter den andre gikk i land, og snart var det ikke mange igjen av oss i vatnet. Jeg veksla noen ord med en kajakkpadler som ga meg råd om kursen siste biten inn til land på grunn av strøm i sjøen. Hun sa det var fem svømmere bak meg. Jeg hadde forlengst talt de 300 svømmetaka og enda var det et godt stykke igjen. Men omsider var det gjort, og etter 50 minutter kunne jeg stige i land fra den spektakulære svømmeetappa.

Fingerferdigheten var ikke helt god der jeg prøvde å få av meg våtdrakta og på med hjelm, briller og hansker i T1. Men jeg kom meg etter hvert ut på sykkelen, gjennom de første rundkjøringene, og var glad og fornøyd med å ha kommet så langt. Det som gjensto, følte jeg meg trygg på. Vi passerte to kunstige tunneler, såkalte kulverter, den første var en halv kilometer lang, men trafikken var heldigvis laber denne søndags formiddagen – klokka var ennå ikke tolv.

Etter hvert kom vi ut av byen og utover mot Byneset. Der var det skyggefullt og kjølig, såpass at jeg faktisk følte meg litt skjelven på sykkelen. Både fingre og tær var følelseslause ennå etter svømminga, og jeg følte meg ikke helt trygg på å ligge framover i tempobøyla. Men jeg holdt iallfall 32-33 kilometers fart på flatene, og det fikk være bra nok. Terrenget var lett, men litt småkupert – og aldri monotont. Kjempefint var det utover der! Snart kom sola fram att også, og jeg begynte å få litt varme i skrotten. 
Etter 20 km kom vi til vendemålet; vi skulle eksakt samme veg tilbake. Jeg var godt fornøyd med å ha sykla de første 20 km på 1.06, men innså at vi hadde hatt en liten trekk i ryggen. Jeg merka at det gikk noe tyngre på returen. Men nå hadde jeg fått jobba meg såpass varm at jeg følte meg tryggere på sykkelen. På det siste stykket inn mot byen så vi ut til Munkholmen igjen, og jeg kom tilbake til skiftesona etter 1 t 14 min på sykkelen. En snittfart på 32,4 km/t var jeg ikke misfornøyd med.

Mens jeg brukte fire minutter i skiftesona etter svømminga, greide jeg meg med halvparten nå. Jeg fikk fort farten opp på siste etappa, og det trengtes. Ennå lå jeg langt bak i feltet, sjøl om jeg hadde passert noen på syklinga. Vi løp Kjøpmannsgata inn i byen, langs Nidelva, passerte etter hvert under Gamle bybrua, Elgseter bru og bort til Ila kirke. Der kryssa vi elva og fortsatte på austsida ned att. Underlaget var mest asfalt, men også brustein, heller og grus, så variert var det her også. I byen var det masse folk og god stemning. Men fordi det var langt mellom løperne, var det slett ikke alle som helt fikk med seg hva som foregikk. Det kan nok bli enda mer stemning med 300 løpere enn det nå var med 100!

Vi som løp olympisk distanse, måtte legge inn ei 2 km lang sløyfe fra Bakklandet opp til Festningen og rundt parken der. Det var ikke allverdens sprut i beina mine opp Lillegårdsbakken, men jeg greide å holde joggefart opp. Da vi kom ned att til Gamle bybrua, var det mindre enn 2 km igjen, og da hadde jeg forlengst fått opp att farten. Pulsen, som lå på 130-tallet under syklinga, nærma seg nå 150! Jeg hadde iallfall disponert løpet bra. På oppløpet ned mot Pirbadet kom atter Munkholmen til syne utpå fjorden, og jeg gikk i mål på 2.56 – etter ei løpsetappe på drøye 46 minutter. 

På forhånd hadde jeg håpa å gjennomføre løpet på 2.45, men siden jeg brukte 10-11 minutter lengre tid på svømminga enn normalt, kunne jo ikke det gå. Under tre timer var likevel helt greit – jeg var godt fornøyd! Ble til slutt nr. 62 av de 82 som fullførte lengste løypa. Olympisk distanse er jo ikke noe gunstig for meg, som bruker så lang tid på svømminga, men jeg er kjempeglad for at jeg ble med. Etter dette står jeg bokført med 40 fullførte triatlon på 30 sesonger – 16 vanlige og 24 vintertriatlon.

Alle jeg snakka med etter løpet var også godt fornøyde. Det er nok mange som vil være med på Trondheim Triatlon i åra som kommer!