Jeg har mange triatlonvenner og de er svært forskjellige som typer og har ulikt ambisjonå og ulik motivasjon for det å bedrive triatlon. Det de fleste deler er at de har meningers mot og at meningene som regel tilsynelatende står langt fra hverandre.

Det som er underlig er at jeg konstant er uenig med meg selv og nesten alltid enig med siste taler. Sier dette noe om meg som en vinglete og prinsippløs triatlet eller betyr det at uenigheten bare er en skinnuenighet?

«Det viktigste er at du har det moro» sier en venn og jeg kan ikke bli mer enig i noe enn jeg kan i det. For det må jo være moro for at det skal være bærekraftig? Hvordan skal jeg kunne motivere meg dag ut og dag inn uten at det er moro? Og så husker jeg at jeg jo selv gitt råd til andre om dette: husk å ha det gøy/moro/smile osv.

Men så har jeg venner som Erik «Goldie» Guldhav som umiddelbart kontrer: «For meg er ikke det viktigste å ha det moro. Da hadde jeg gjort noe annet. Å ha det moro er en floskel som ikke har noe med drivkraft til å trene gode og viktige økter. Å ha det moro har ikke skapt annet enn nasjoner som går under i fråtsing og sirkus.“

Og så er jeg selvfølgelig enig i det, men hvordan kan jeg nå plutselig tilsynelatende snu tvert om og være enig med Erik?

Delvis fordi jeg ser at dette er Eriks mening. Han sier ikke at slik er det for alle, men det er slik for han. Det er et perspektiv. Lik det eller ikke, men det er det han mener. Og så ser jeg på hva jeg gjør og hvordan jeg trener og hva som motiverer meg. Og så kjenner jeg at heller ikke for meg er det viktigste å ha det moro. Det er ikke først og fremst for å ha det moro i hvert fall. Ikke alle gangene.

For det er ikke moro å kle på seg løpetøy når det regner og det er kaldt og jeg tvinger meg ut for å trene med bein som allerede er slitne og med et trøtt hue. Det er langt fra moro å løpe årets første terskelintervall med alt for mye fett på kroppen og det er ikke moro å slite under en steikende sol for å få til en negativ splitt på en trippel brick. Det er ofte alt annet en moro. Men jeg liker det og da er spørsmålet: hvorfor liker jeg det, hvis det ikke er moro?

Jeg er stort sett svært lite glad i slike “tøffe-i-trynet”-ordtak som kondisjonsverdenen er pepret med: Alder er bare et tall, Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere, Pain is temporary, quitting lasts forever osv. Men jeg har funnet ett jeg liker. Det falske buddahordtaket: “Pain is inevitable, suffering is optional”. Ordtaket er klart i slekt, men på langt nær overlappende, med det norske: “Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det”. 

Som de fleste gode ordtak så kan det tolkes. Det kan handle om hvordan vi takler fysisk smerte, men også om hvordan vi håndterer alle de “prøvelser” som vi vet vil bli påført oss gjennom et forhåpentligvis langt liv.

For sikkerhets skyld: Jeg mener ikke at det finnes noen fasit. Jeg mener i hvert fall ikke at jeg innehar den. Vi er sikkert ikke en gang enige om hva "ha det moro" betyr og vi har alle våre grunner og meninger. Dette er mine.

Og ja da, ta det helt med ro, til tross for denne alvorlige og til tider svulstige lek med ord om "smerte og lidelse" så vet jeg at jeg er en gammel mann uten mulighet til å "bli god" og jeg trener ofte der det eneste mål er å "kose meg". Helt uten smerte og langt fra lidelse. Helt uten alvor. Bare fordi jeg liker å trene, være aktiv og i bevegelse. Og kanskje det er min versjon av å "ha det moro"?

Men det er moro med et mål, mitt mål, og for å komme til det målet må jeg innimellom gjøre noe mer enn å bare å ha det moro.