Problemet er at jeg kan litt statistikk og den lyver ikke nok. Jeg er hverken en briljant ener eller spektakulært håpløs. Kort oppsummert: Jeg er ikke av dem som går rundt og spiller sjakk, jeg er kretsmester i ingenting, har gjennomslagskraft som en overkokt spagetti og ambisjoner som en gresk skatteoppkrever. Jeg er røkla. Med dette utgangspunktet skal jeg prøve å være en ener i den anonyme massen. Som en forkommen spurv i svanedansen.

Så takk Gud for triatlon. Triatlon er en akkurat passe myteomspunnet kondisjonsidrett som selv på mosjonsnivå avstedkommer ufortjent mye kredibilitet. Kort oppsumert er triatlon den mest tungvindte måten å komme seg fra A til B. Men på ett kritisk punkt skiller triatlon seg ut ut fra det å drive med for eksempel modelltogbane. Det oppfattes som ekstremt. Det er hele cluet. Jeg kan ha brukernavn på Instagram eller Facebook med et ordspill på «traitlon», bli oppfattet som ekstrem og slippe unna med det. Om den triatlonen jeg driver med faktisk er så skrekkelig ekstremt, er underordnet. OK – jeg skal innrømme at triatlon er ustyrtelig morsomt også, men det gjør seg så utrolig dårlig for en dystopist å innrømme det.

Triatlon, med den fernissen av ekstremitet det drysser over meg, er det som gjør at jeg i mitt eget lille hode føler meg spesiell. At det jeg gjør for å hente salt til grøten rent statistisk er mye mer sært, har ingenting med saken å gjøre. Selv om statistikken er klar: det stiller 1500 til start på Oslo Triatlon - alene. Samtidig tviler jeg på at det er 1500 som på strak arm kan vilkårene for å avbruddsligne skogbruk. Problemet er at skatterett gjør seg ekstremt dårlig på Instagram og Facebook. Og det er akkurat her hunden ligger begravet.

For det er ikke bare et spørsmål om hvem jeg er, det er hva jeg viser deg. Dette gjør et fenomen som Instagram til et trollspeil. Den forteller – på sitt subtile vis – sannheten om meg. På Instagram og Facbook lyser jeg opp min egen selvopptatthet og forfengelighet. Jeg klager ikke, jeg konstaterer bare fakta. Det er jo jeg selv som holder lampen. Hvor langt er jeg villig til å gå for en "like" på Instagram? Uhyggelig langt. Jeg har en konto på Instagram der det pr. dags dato 198 innlegg. Over 50 av disse er bilde av BARE meg. Og jeg legger ut bilder ene og alene for å få «like»s. Bli sett. Jeg danser sammen med alle de andre dårene i speilsalen.

Derfor er det egentlig ikke noe forskjell på det jeg skriver og legger ut og det å lage en rosablogg.  Jeg kan ikke med et snev av ære i behold gjøre narr av Sophie Elise for duckfaceposering, playboysinglet og extention i håret, samtidig som jeg står der på Instagram med en triathlonhashtag og treningstøy. Er det brått treningsglede og ikke lenger forfengelighet, bare fordi jeg rammer inn meg selv i treningstøy og hiver på en plausibel #? Alle synger med sitt nebb. I mitt hode kan jeg ikke se at det er så skrekkelig utilgivelig å være mann eller kvinne nok til å stå oppreist og si at: ”Ja – triatlon handler også om å massere min egen forfengelighet”!  Jeg tror ikke forfengelighet gjør meg eller noen andre til et dårlig menneske. Jeg er bare sterkt tvilende til om det å nekte for det gjør meg så mye bedre. På sitt vis er det noe forfengelig over det også.  Så jeg gidder ikke nekte for det. Jeg vil se bra ut naken. Jeg vil ha ”likes” på Instagram. Jeg vil ha et ”wow” i lunchen.  

Mens det jeg kanskje egentlig vil – er å ha mot nok til å bli likt for den jeg er. Uten filter.