Men altså, sammenhengen mellom triathlon og mye jeg opplever i tilknytning til triathlon, gjør meg glad. Først og fremst gir triathlon meg mange positive assosiasjoner. Jeg treffer mange flotte mennesker med beina plantet godt på jorda og i forbindelse med forskjellige arrangementer får jeg mange flotte opplevelser. Det er rett og slett til å bli glad av.

Jeg opplever glede når jeg egentlig ikke har veldig lyst å trene, men til slutt drar meg over dørstokkmila og gjennomfører en god økt til tross for at huet sier nei!  Glad er jeg  også når jeg gjennomfører en økt som planlagt og den går veldig bra. En langøkt i skogen hvor jeg holder bra frekvens på beina, avslappede skuldre og fingre… og jeg kan sette inn ett lite ekstra gir på slutten. DA blir jeg glad da.

Jeg blir glad når noen ringer og spør om jeg blir med på en treningstur. For det er ikke alltid at det er like moro med den treningen som man som regel gjennomfører alene dag ut og dag inn. Selskap er godt å ha. GLAD blir jeg også når jeg får skryt av treneren for fremgang i teknikk eller tempo. Voksne mennesket …. men glad det blir jeg.

Jeg blir glad når vennene mine gjør det bra i konkuranser  - de trenger ikke vinne – men de må være fornøyd selv. Så noe av det jeg blir aller mest glad av er når jeg ser andre bli glad for sine prestasjoner. Det være seg på sprintdistanser inne i skogen på Hove, eller inne på Rådhusplassen under Ironman i København. Vi har alle forskjellige mål og meninger med å drive med idretten triathlon. Men å være glad for å oppnå egne mål, eller på andres vegne tenker jeg må være det beste av gladfølelsen.

Så om det er trening hjemme i Haugesund eler på konkuranser og arrangementer her eller der, en følelse går igjen samme hvor eller hva – og det er at den gjør meg glad. Eller hva sier du – når du leser dette og tenker deg om   – blir du ikke litt glad da?