Gamle menn ble også født til å løpe

Faren til Hårek har skrevet et sammendrag av boka "Born to run". Han heter Jens og er 83 år. Jens vil gjerne begynne å løpe igjen, men knærne knirker. Knirker gjør knærne til Hårek også og han har operert menisken i det ene kneet to ganger i høst. Nå håper begge to at forfotløping slæsh barfotløping kanskje kan få de i gang med å løpe igjen.

far_løpe_1

Tekst: Hårek og Jens M Stranheim

Faren min

"Born to run" har blitt en stor slager og far og jeg har kjørt den vanlige arbeidsfordelinga. Han leser boka og skriver et lite sammendrag til meg. Jeg er ikke så glad i bøker uten bilder og venter helst til filmen kommer. Hvor mye kan det egentlig være å si om det å løpe på fremfoten?

Faren min fortjener en liten presentasjon siden han har vært snill og skrevet. Jens er nordlending, født i mellomkrigstiden. Faren hans igjen var fisker og alltid sjøsjuk. Det sier seg selv at det var trange kår. Hjemmet gikk på tvangsauksjon når han var tre år gammel. Slik gikk nå dagene der oppe. Han hadde aldri noe stort idrettstalent, men i militæret ble han kalt hesten. Ikke på grunn av lukta, men fordi han gikk så fort. Han begynte å jogge på sekstitallet, før noen andre i bygda vi bodde i.

Som nordlendinger flest likte han å piffe opp løpeturene. Så på vintrene hadde han øks liggende på et vann som lå en halvmil fra hjemmet. Så løp han til vannet, slo opp råken i isen, kledde av seg, bada, kledde på seg og løp hjem igjen. Uten å skryte av det til andre enn mora mi. Jeg håper at hun ga ham lønn for strevet. Slikt er uansett bra for både kropp og sjel. Jeg er uansett glad for at jeg er en generasjon yngre og at jeg kan fortelle om det på Facebook og Instagram når jeg har gjort noe slitsomt.

Jens er oppvokst på en øy og han hadde ikke sykkel som barn. Jeg kan ikke huske å ha sett ham på sykkel i det hele tatt før det året han fylte 60. Da bestemte han seg for å sykle Den store Styrkeprøven. Han kom skuffa til Oslo, for den turen var knapt verdt å kalles Den store Styrkeprøven. Men fort gikk det ikke. Det ligger til slekta. Nå fyller han 83 og han begynner å bli lei av å gå. Pappa vil nå gjenoppta løpingen.

Her er sammendraget:

far_løpe_2
Foto: Bildet er fra Jens sitt forrige forsøk på å løpe, i 2011. Kan fremfotløping hjelpe ham til et comeback?

Lest: Born to run – av Christopher McDougall

Det er noe naturstridig når en mann opp i åttiårene leser en bok om løping. Forventningene var ikke høye. Faktisk forventet jeg at det skulle bli en langdryg affære, og kjedelig dertil. Slik ble det ikke. Det hele begynte (visstnok) med at forfatteren spurte en av USA’s største spesialister i idrettsmedisin: «Hvorfor gjør det vondt i foten min?» Uken før hadde han vært ute på en fem kilometers joggetur, da han plutselig falt om, holdt hardt om ene foten og skrek av smerte, og var sikker på at han hadde skåret seg på en skarp sten. Men fantes ikke en dråpe blod og ikke en gang hull i skoen.

Legens svar var enkelt: «Løping er problemet ditt»! Legen hadde grunnlagt idrettsmedisin i dette landet, og han hadde skrevet en bok: «The Running Athlete». Og legens presisering av sin diagnose var enda mer skremmende: «Det hjelper ikke at du løper korte distanser, kroppen er ikke konstruert for slikt misbruk. Spesielt ikke din kropp».

Etter at han rundt førtiårsalder prøve seg på maraton, hadde han en skadeliste som burde skremme de fleste, og han hadde fått høre at med hans 190 cm og 100 kg var han bedre bygd for å beskytte presidenten med sin kropp, enn å løpe maraton. Men han lærte fort at i enhver annen idrett ville en skadefrekvens lik hans gjøre ham udugelig, men i løping var det mer en regel enn et unntak.

Løping: fitness-versjon av fyllekjøring?

Mer enn åtte av ti løpere blir skadet hvert eneste år. Og ingen oppfinnelse har slakket ned på skadefrekvensen. Adidas har bygget inn en microchip som justerer dempingen i sålen, men skadefrekvensen har ikke gått ned på tretti år. Løping synes å være en slags «fitness-versjon av fyllekjøring». Du kan komme unna med det for en tid, og du kan endog ha moro underveis, men katastrofen venter rundt neste sving.

Skadene synes legio, og en utbredt form kalles Plantar fasciitis: http://www.apexklinikken.no/smerterunderhelen.php

Ikke sloss mot stien

Christopher McDougall er mer enn normalt vitebegjærlig. Ad alskens omveier kom han i kontakt med en fyr som hadde sett en meksikansk indianerstamme kalt Tarahumara, ( eg. en spansk forvanskning av deres virkelige navn, Raràmuri). De løp på tynne sandaler. McDougalls læremester var en original som hadde blitt så betatt av deres livsstil, at han hadde bygget seg en steinhytte i deres nabolag for å løpe. Han arbeidet med enkelt kroppsarbeid halve året, for å løpe andre halvåret.

Han tok sin elev med på en løpetur opp en brattlendt sti. «Jeg prøvde å kopiere alt han gjorde. Armene fløt i høyde med ribbena, og skrittlengden ble redusert til tripping. Ryggen rettet seg så mye at jeg nesten kunne høre ryggraden knake. «Ikke sloss mot stien» ropte Caballo bakover. Ta hva stien byr deg. Hvis du har valget mellom ett og to skritt mellom stenene, ta tre!

«Caballo Blanco» (den hvite hesten) som var hans klengenavn, hadde brukt så mange år på å navigere langs disse stiene at han hadde gitt stenene kjælenavn, sa: «Tenk: Easy. Light, Smooth, and Fast!» Start med «Easy», og hvis det er alt du får til, er det slett ikke dårlig. Konsentrer deg om at dette er en øvelse, og når du har konsentrert deg om Smooth – Mykt – en stund, og du vil erfare at du snart oppnår fart.

Jeg holdt føttene festet på Caballo’s sandalkledte føtter og forsøkte å kopiere hans trippende stil, og hadde ikke merket at vi allerede hadde kommet over skoggrensen, og utbrøt: «Wow»! Solen steg over «the Sierra’s». Selv om jeg ikke hadde trukket etter pusten, ville jeg vært stum. «I told ya» sa Caballo (eller Micha,) som han også het. Han fortsatte: - Jeg har følt det slik i ti år, og jeg lærer fremdeles.

Leseren aner at McDougall er ved å samle bevis mot den berømte legens diagnose: «Mennesket er ikke skapt for et slikt misbruk». Han søkte støtte hos antropologer og andre som forsker på skapningenes utvikling, og han fikk høre at menneskene er spesialbygd for å løpe langt og fort. Aper har riktignok flate føtter, men de mangler akillessener som virker som strikk som kan magasinere kraft og frigjøre denne i neste skritt. Dyrene har pels og mangler vår evne til å kvitte oss med overskuddsvarme gjennom å svette. De dør av overoppheting om de ikke får sakke ned og kjøle seg. Hesten taper for maratonløperen når det gjelder å holde høy fart over lang tid, og den må puste for hvert skritt føttene tar (samlet), mens mennesket kan velge, f.eks. to skritt per innpust.

Ved en tilfeldighet kom en av forskerne som hadde bidratt til kunnskapen om menneskets utvikling mot den perfekte løpsmaskin, i kontakt med en matematiker ved et universitet i Sør Afrika som droppet ut av matematikkstudiene for å starte letingen etter en buskmann-stamme i Kalahariørkenen. Stammen utnyttet sine eventyrlige evner til å tyde spor, og sin løpskapasitet til å forfølge ett enkelt dyr i lang tid. Han vant innpass i de eneste gjenværende seks i verden, som jaktet på den måten. For en fantastisk historie!

Jeg ville gjøre forfatteren urett om jeg hoppet over kostholdsfaktoren og den store betydningen av det sosiale samholdet mellom folk som løper de lange distanser sammen. Konkurranseaspektet er til stede, men enda sterkere er samholdet og solidariteten. Boken har så mange historier som støtter opp under dette, fra Emil Zatopek til de mer ukjente heltene i løpeverdenen. Forfatteren synes overbevist om at vegetabilsk føde er den beste energikilden for ekstremløperne han skriver om. Salat inntar en sentral plass. Og havregryn, gjerne rå. Han skriver naturlig nok om kornsorter som er typiske for området hvor Tarahumara-stammen bor. Den som vil gå dypere inn i dette, får ta bryet med å lese boken.

McDougall møtte en mann på 96 som fremdeles løp. Han hadde sin egen livsfilosofi: Det er ikke slik at du slutter å løpe fordi du er blitt gammel. Du slutter å løpe, så blir du gammel!

Jens M. Stranheim