Veien til målstreken i en Ironmandistansekonkurranse er lang og usikker. Alle som har vært med på en slik prosess vet det, uansett om det er venner, familie eller utøver. Det legges ned utallige timer med trening og forberedelser. For utøveren er det meste forhåpentligvis en glede, for familien kan det vel være noe mer blandet.

For å komme til mål må du nok justere livet ditt noe. Du må selvsagt trene mer og skal du til mål så må du mest trolig ikke se like mye tv, drikke like mye øl, røyke like mange røyk og spise like mye godteri som en gjennomsnittsnordmann. For noen er det forsakelse, for andre er det et helt uproblematisk og til og med ønsket valg av livsstil.

Men uansett lever vi som skal til mål, med et veldig sterkt fokus. Vi er fokusert på et mål. På konkurransen. Vi legger opp treningen vår med tanke på konkurransen og vi tenker på konkurransen mens vi trener, spiser, jobber og pusser tenna.

Alt dette er selvfølgelig for toppidrettsutøverne blant oss, men det er også det samme for de aller fleste triatlonmosjonister. De av oss som går rundt i Morristown som relativt vanlige menn og kvinner.

Jeg er en av de som kommer til mål blant de siste. Jeg har 12t:12min som min beste tid på en Ironmandistanse og siden jeg nærmer meg 50 år kan det godt hende at den tiden blir stående til evig ogall tid. Jeg har også en hvit finisher fra Norseman og jeg vet at jeg aldri vil ta på meg en svart.

Og det er helt ok for meg, jeg har i stor grad slått meg til ro med hvem jeg er og jeg koser meg alltid blant de siste. Og det gjør jeg også når jeg arrangerer.

I 2013 var jeg igjen en av arrangørene Norseman Xtreme Triathlon. Oppgavene for en Norseman-frivillig er mange: Jeg rigget, jeg fikk utøvere til å undertegne ”Release from Liability”, jeg ryddet (litt) og jeg padlet kajakk. Og så var jeg med å dele ut finisher-trøyer og jeg betjente vendepunktet for hvit løype.

I de fleste konkurranser kommer den første og den siste til mål på samme sted og finishertrøya er den samme. Som de fleste vet er ikke Norseman slik. De 160 første kommer til mål på Gaustatoppen og får den svarte trøya. De neste går i mål på Gaustablikk. Samme distanse, noen færre høydemeter og en hvit trøye er premien.

Der ute på vendepunktet treffer jeg deltagere som har måttet innse at de ikke kom til å komme til toppen. Ikke denne gangen. De var på vei til å gjennomføre en veldig hard konkurranse, men ikke med den legendariske toppturen som kronen på verket. Close but no Cigar. Eller?

Noen få hadde kanskje innsett dette for flere måneder siden. Treningen satt ikke helt som den skulle? Det ble litt mindre treningstid og litt for mye jobb? Influensaen satt for lenge i kroppen? Men de fleste stiller til start og vil uansett ha med seg opplevelsen. Og mirakler kan jo skje? Men dessverre sjelden i Norseman.

Andre skjønte det tidlig i konkurransen. Dette gikk ikke veien. De syklet og de løp og de hoderegnet: "Hvis jeg kommer inn til T2 om 40 minutter og jeg løper med en snittfart på… Da rekker jeg cut off og får gå inn i fjellet med sekk på ryggen og svart skjorte i blikket. Hvis ikke alle de andre er så veldig raske at det blir cut off på 160 deltagere i stedet".

Triatlonmatematte for så vel nybegynnere som erfarne.

Jeg satt der ute på vending hvit løype for andre gang. Jeg hadde et bål, et telt, jeg hadde selskap av andre arrangører og av hyttenaboer og jeg hadde et vendepunkt tegnet opp i asfalten. Og jeg kjente at jeg også i år gruet med til oppgaven. Jeg hadde gått den hvite løypa sjøl for noen år siden og selv om jeg den gangen aldri trodde jeg skulle få svart, så var det en litt småbitter gåtur. Jeg var der i fjor og så hvor tungt noen tok det. Og nå skulle jeg igjen møte andre på den samme lange vandringen. Hvordan møter jeg dem? Hva skulle jeg si?

Jeg vet i hvert fall hva jeg skal si nå:

Etter å ha stått der ute en kveld i starten av august to år på rad er jeg veldig imponert over og veldig glad i disse utøverne og deres følgesmenn og –kvinner.

Der ute i tussmørket og bållyset ser vi så mange smil. Det er så mange som snakker. Og så mange som takker.

Noen har selvsagt en veldig tung stund. Toppturen glapp kanskje med en margin som var for bitter til å svelge med det første. Det er ikke så lett å takle der og da. Det er noe vi selvsagt har full respekt for. De fleste av oss her vært der mer enn en gang. Den dagen det ikke gikk som vi ønsket, håpet og fortjente. Men på Norseman gjør de aller fleste det aller beste ut av det og fullfører, de aller fleste med en fantastisk glede.

Og selv om dere ikke syntes den hvite trøya var god nok der og da, selv om den føltes som en litt dårlig erstatning, så er den hvite trøya premien for en fantastisk prestasjon den også!

Dere som fullførte er den typen mennesker som ikke gir opp, og det dere viser som deltagere er en ressurs for en hver konkurranse dere er med på, så jeg håper dere fortsetter å vise den idrettsgleden og den viljen som dere viste.

Derfor sier jeg: Ikke gi opp. Prøv igjen. Med Norseman eller noe annet som kanskje passer deg bedre.

Mine døtre var funksjonærer sammen med meg i 2013 og sto på vendepunktet hele kvelden og inn i natta. De ble forsøkt sendt til hytta for å sove, men de ville ikke gå derfra før det var helt slutt, fordi de ville se alle vel på vei mot mål. Fordi det de så den natta gjorde at de omdøpte punktet til "vennepunkt". For dere viser oss så mye ståpåvilje, idrettslgede og takknemmelighet og det varmer så uendelig mye mer enn det bålet vi hadde. Og dere ble våre venner den natta.

Selv vet jeg at jeg også skal tilbake. Ikke som deltager på Norseman, men på vendepunkt hvit løype. Det er min plass!

Stå på venner! Vi elsker dere!