For noen uker siden ble jeg forespurt om jeg ville være kronikør for dette nye nettstedet. Med denne unike muligheten til å dele erfaringer og filosofier var jeg ikke tung å be. Jeg kan min historie og jeg kan sportens historie. Jeg har vært med lenge. Ikke helt fra begynnelsen riktignok, men omtrent som han som byttet skole og begynte i klassen vår i la oss si 2. eller 3.klasse…

Umiddelbart ville jeg skrive om Amerika og det amerikanske. Et eller annet om at denne fine sporten stammer fra Amerika. Kanskje trekke noen linjer fra sportens begynnelse på Hawaii og en kritisk snert til de pengesterke én-idrettsutøverne som gjerne begynner med triathlon og blir fler-idrettsutøvere. Jeg ville skrive om drømmer, og at det er litt amerikansk å drømme. For selv om vi ikke er amerikanere har vi jo alle drømmer. Likevel er det ikke det jeg gjør. Jeg skriver om livet.

For mange år siden flyttet jeg til USA. Triathlonen hadde bragt meg dit. Treningsleir en vinter med påfølgende forelskelse og giftermål, som bragte oss frem og tilbake over Atlanteren. Jeg tror triathlon på mange måter definerte livet til oss som søkte til denne sporten på begynnelsen av 90-tallet. Vi var som forsøkskaniner for outrerte treningsøkter og konkurranser. Det gjaldt å finne sin form. Sporten er fortsatt spe men har som oss funnet sin form. Triathlon lever nå sitt eget liv uavhengig av hvem som konkurrerer eller er ”hot” i øyeblikket eller hvem som sitter i styre og stell. Hawaii fremstår som selve Soria Moria og i Norge er det atter vekst. Og akkurat det er også hvorfor jeg skriver disse ord.

Siden vi nærmer oss slutten på dette første tiåret i det nye årtusenet gjør jeg meg noen tanker om det som har gått. Med alderen blir årene kortere og tiårene gir derfor bredere perspektiv. Og parallelt med historiens begivenheter er det vel for de fleste av oss en eller annen treningsøkt eller konkurranse som gjør at minner fester seg bedre. Noen begivenheter fra begynnelsen av dette tiåret skulle vi sikkert vært foruten. En tirsdag formiddag i september 2001 for eksempel, da vi som studerte luntet hjem fra skolen og klistret oss til TV-skjermen. Vi måtte ha nyheter. Få klarte å ta innover seg det som var skjedd. Telefonlinjene var stengt, og vi fikk for eksempel ikke ringt ut av landet.

Da stemningen etter hvert ble for trykket tok jeg likevel på meg sykkeltøy og dro til det ukentlige tirsdagsrittet. Oppmøtet var godt og underveis kom jeg i prat med en som nettopp var flyttet fra New York til Texas. Han fortalte meg at mange av vennene hans jobbet i WTC. Han hadde ringt hele dagen, men ingen svarte. I min forundring sa jeg at det kanskje var rart at han dro ut og syklet samme ettermiddag. Jeg husker ikke hva han svarte. Nå mange år senere ser jeg at vel at det ikke var så rart.

Vi de privilegerte, som i glede og yrhet trener og konkurrerer året rundt, vi gjør det også i sjokk og sorg. Mennesket og utøveren i oss er sjelden to alen av samme. Men likevel hender det at disse ulike stykkene krysser hverandre. For vi svømmer og sykler og løper vel for å finne noe dypere. Og når vi finner dette 'dypere', så svømmer og sykler og løper vi jammen litt til. Atleten i oss er et speil på sjelen. Og om det ytre blir for sterkt higer vi fortsatt etter mer. Det ligger i blodet og blodet renner...

Jeg håper med dette å jevnlig kunne gi litt ballast og et lite skråblikk på sporten vår fra tid til annen. Neste får bli noe om Sporten som tvang seg frem.

Larsen.